Det er ikke få timer som er tilbragt foran tv-skjermer i det siste, tross terroren fra vuvuzelaene. Nå før semifinalene drister jeg meg til å ta ut mitt drømmelag fra VM. Dessverre kjemisk fritt for engelskmenn. Englands kanskje beste spiller i mesterskapet, Steven Gerrard, slo tredjehver pasning til en motspiller. Slikt holder ikke.
Laget er særdeles tyskinspirert, og settes derfor opp i en 4-2-3-1-formasjon nyskapende Per-Mathias Høgmo sendte TIL ut i allerede for seks år siden. Ellers er det vel en aldri så liten brannfakkel at det heller ikke finnes plass til noen nederlendere, tross semifinaleplass.

Keeper: Eduardo, Portugal
VMs kanskje best organiserte lag defensivt, noe en baklengs på fire kamper vitner om. Men aller bakerst fikk også Bragas Eduardo vise seg fram. Spesielt mot Spania var han stor. Dessverre var det ikke nok når nok en linjedommer tabbet seg ut.

Høyreback: Maicon, Brasil
En høyreback som scorer slike kunstmål må vi rett og slett finne plass til.

Midtstopper: Lucio, Brasil
Sannsynligvis verdens beste midtstopper.

Midtstopper: Ricardo Carvalho, Portugal
Den beste forsvareren i det kanskje beste forsvarslaget.

Venstreback: Gabriel Heinze, Argentina
Min gamle favorittspiller. Selv om kjærligheten kjølnet betraktelig da han forlot Manchester United, må jeg si det har vært en glede å se han i aksjon igjen. Går foran med en lysende innsats og vilje. Startet også den scoringsfesten mange trodde kunne holde helt til finalen.

Defensiv midtbane: Bastien Schweinsteiger, Tyskland
Den tidligere breddeholderen har funnet seg vel til rette i en mer sentral posisjon, med sterk defensiv jobbing og gode pasninger. VMs beste spiller så langt?

Defensiv midtbane: Sami Khedira, Tyskland
Ung, lovende, perfekt makker til Schweinsteiger.

Høyre kant: Thomas Müller, Tyskland
Imponerte meg på langt nær da han spilte for Bayern München mot United i Champions League, men har vært en åpenbaring i VM. Gode løp, gode avslutninger.

Offensiv midtbane: Mesut Özil, Tyskland
Sammen med Schweinsteiger en av de aller beste spillerne i VM før avslutningen.

Venstre kant: David Villa, Spania
Bevegelig, smart, god.

Spiss: Diego Forlan, Uruguay
Så ikke ut som verdens beste spiss i Manchester United-trøya, men det har han definitivt sett ut som i dette VM. Det er flere kandidater, men få som løfter laget sitt så mye som Forlan gjør. Tenk hva han kunne gjort på et bedre lag.

Spørsmålet jeg stiller i tittelen til dette innlegget for mange se helt meningsløst ut: En fotballkamp er tjueto mann (i den kjønnsnøytrale betydninga) som løper rundt på en gressslette etter en ball og prøver å sparke den i et av to mål, vil de lett hoderystende si.

Vi som er lidenskapelig opptatte av fotball vet at fotball er mye mer enn dette. Fotball er en intens kamp utafor banen for å få lov å være en av de tjueto som er på banen, fotball er gamle bydels-, politiske eller religiøse feider som får lov å leve videre mange år etter at alle andre er sluttet å snakke om dem, fotball er kø til pølsebua i pausen, og ikke minst er fotball lidenskap og engasjement på tribunene under kampene!

Grunnen til at jeg setter meg ned nå og skriver om dette er nyheten om at LSK har valgt å utestenge noen av sine mest aktive supportere fra kampene sine fordi de har stått i et sitteområde.

Ultras Felt C (UFC) er de av Lillestrøm-supporterne som har forstått at det å støtte laget ditt er mer enn å slå på trommer i 2×45 minutter, man må synge og man må rope, ellers er tromminga ikke annet enn støy.

Under kampen mot Tromsø hadde disse supporterne valgt å stå, noe alle vet at er den mest behagelige måten å se fotballkamp på (Selv når jeg ser kamp på datamaskinen hender det at jeg reiser meg fra sofaen og roper litt). En vakt hadde kommet og bedt dem sette seg, men ikke gjort noe mer nummer av dette da de sa at de valgte å bli stående. (De sto ikke i veien for noen andre tilskuere). Foran søndagens storseier mot Hønefoss opplevde så en rekke av disse personene å få en skriftlig utestengelse fra Lillestrøms kamper utdelt. Heldigvis valgte de i UFC som ikke var utestengt å ikke gå på kampen i protest mot denne avgjørelsen.

Hvorfor reagerer jeg på dette, vil mange si, de hadde jo brutt en klar regel. For det første: Regelen om sittetribuner har ingen hensikt dersom man er på et eget felt og ikke plager andre. Hadde Åråsen vært fullsatt og UFC hadde plaget andre ved at de sto, så hadde jeg hatt full forståelse for at de ble møtt med reaksjoner. Dernest: Som jeg har skrevet over er liv på tribuna en del av den helheten en fotballkamp er.

Som et eksempel kan jeg nevne det laget jeg heier på i Italia, Juventus. Denne klubben (som for øvrig Oljefondet er deleier i) har denne sesongen slitt litt, og Drughi som er Juventus’ «Ultras»-gruppering hadde valgt å boikotte sist helgs kamp mot Atalanta i protest mot klubbens styre, mens Atalantas supportere er nektet adgang på alle bortekamper på grunn av vold (Et forbud jeg er hundre prosent tilhenger av, og noe jeg mener det skal være nulltoleranse i forhold til). Dette medførte en utrolig kjedelig fotballkamp, annet enn akkurat de gangene Juventus scoret, og det kom forsiktig applaus fra de som var og så kampen. Ellers manglet det surret man skal ha i bakgrunnen under kamp. Til tider var den som ropte høyest av tilskuerne faktisk keeper Gianluigi Buffon som sto over kampen.

Dersom det er slik norske klubber ønsker at kampene skal være, så burde de være så ærlige at de sa det, så kunne tilskuerne bli hjemme, og de slapp unna supportere som både står og roper på kamp!

Vil oppfordre alle LSK-fans til å avkreve en bedre forklaring fra klubbens styre enn at UFC ble utestengt på grunn av at de alltid står, og også å kreve at klubben heller enn utestengninger prøver å få til dialog med grupperinger de har konflikter med!

Vil også oppfordre alle andre ekte fotballsupportere til å spørre sin klubb: Hvordan synes dere at supportere skal opptre i forbindelse med kamp? Skal de sitte pent og pyntelig, og klappe litt av og til, eller skal de få lov å være med og skape en ramme rundt det som skjer på gressplenen som fører til at helheten kan kalles en fotballkamp?

For en del år siden var det å hoppe etter Engan den fremste utfordring en nordmann kunne utsette seg for. Samtidig var det et uttrykk for respekt for idretsidealene – for å ha noe stort å strekke seg etter. Noen år etter var det å hoppe etter Wirkola som var bilde på den store utfordringen. Det er lov å komme etter når en strekker seg etter det som er stort.

Skirenn er noe som vi gjerne identifiserer oss med – enten vi deltar eller ikke. Med økende rikdom kom det andre holdninger til overflata. Plutselig var det penger og markedsverdi som var viktigst. Et par generasjoner vellykkede nordmenn (med trykk på menn) fikk prege de nasjonale idealene slik at det nærmeste vi kom hoppmetaforen var finansdirektørenes ”hopp etter fallskjermen!” Restene av denne kulturen lever fremdeles blant sjølgode ledere i Gutteklubben Grei.

Ting skjer når en minst venter det. Et folkekrav om å la den skihopper som i mange år har dominert internasjonal hoppsport for kvinner få åpne Norges nye nasjonalanlegg, falt gutteklubben rundt Kollenhopp tungt for brystet. Det er jo ikke damene som har høgest markedsverdi – i Kollen leker vi ikke butikk. Vi vet alle hvordan det gikk.

Mange synes å mene at dette ikke har noe med kjønn eller likestilling å gjøre. Vi har vedtatt likestilling her i landet, så kom ikke her! Likevel var altså gangsynet så totalt fraværende blant sentrale idrettsledere!

Jeg kjenner ei som i sin ungdom var et stort talent både innen fotball og politikk. En gang holdt hun et innlegg om likheten mellom disse to miljøene. Hun lærte meg om ”muren av velvilje” – om alle klapp på skuldra, – om hvor viktig det var at hun var med. Og om den snikende følelsen som alltid kom når det virkelig røynet på i konkurransen – for da kom ikke ballen i de avgjørende øyeblikk (!). Da var det plutselig noe annet som var viktigst!

Det er ikke gutteklubben på oslo-vest som skal bestemme hvem vi skal strekke oss etter her i landet! Stat og kommune har ikke investert flere hundre millioner i et nasjonalanlegg for å overlate det til illojale sjefer uten elementært samfunnsmessig gangsyn. Sjefene i Kollenhopp bør få sin blåmandag nå.

La oss andre hoppe etter Sagen!

La meg bare med en gang understreke en ting: Tittelen inneholder ingen skrivefeil, jeg sikter her faktisk til tidsrommet om nesten 1000 år.

Oppdrett av laks har den siste tiden vært veldig mye i medias søkelys. Oppdrettt har et jevnt medietrykk på grunn av den stadige trusselen rømt oppdrettslaks utgjør mot villaksstammene i elvene våre, men i den siste tiden har næringa vært under et særlig kraftig press fordi vi har fått en fiskeriminister med bakgrunn som eier av et av de store oppdrettskonsernene, SinkaBerg-Hansen.

Jeg er ikke motstander av lakseoppdrett som sådan, men mener næringa etter laksekrakket på åttitallet har fått utvikle seg altfor fritt, og at omfanget av oppdrett per i dag er altfor stort. Lakselus er et problem som har vært mye omtalt. Her har bransjen til en viss grad tatt tak i problemet, ikke minst fordi lusplagen direkte rammer økonomien i oppdretten. Også sykdommer som rammer fisk i mærer har vært høyt prioritert å kurere, fordi det på sikt er mer lønnsomt å ha brukt noen millioner på medisinutvikling og så slippe syk fisk enn å miste deler av inntektene sine pga syk fisk.

Hvor kommer så bananene inn i dette?

For oss som følger utviklingen innenfor verdens matvaresituasjon har det lenge vært kjent at de bananene vi spiser faktisk er truet.

Vanlige spisebananer inneholder som kjent ikke frø, og som alle som noen gang har vært i en hage vet: Frø er en forutsetning for at en plante skal kunne formere seg. En gang for om lag 10000 år siden tok noen en stikling fra en bananplante som hadde frukter uten frø (Se for dere hvor knotete det hadde vært om vi måtte plukket frøene ut av bananen før vi spiste den, ikke rart at denne planten ville de ha). Denne planten er utgangspunktet for alle verdens tambananer i dag. Alle bananplanter i plantasjer over hele verden er genetisk sett kloner av denne planten, og har ikke fått tilført noe genetisk materiale siden da.

Dette har medført at evolusjonen hos bananer stoppet opp for ca. 10000 år siden. Det har ikke oppstått mutasjoner som har medført verken positive eller negative egenskaper hos trærne. De som derimot i rikt monn har mutert er sykdomsfremkallende organismer, fra virus og oppover.

Alt på 1950-tallet herjet en stor bølge med banansyke i verdens plantasjer. Den såkalte Panamasyken utryddet faktisk den inntil da vanligste varianten av bananer, Gros Michel. Heldigvis for oss fantes det da en sidevariant, Cavendish, som var motstandsdyktig mot soppen som førte til denne sykdommen, og dersom du hører noen si at bananene var bedre før, så kan det godt hende at de har rett (Iallfall dersom «før» viser til «før 1950»).

I dag herjer nye (muterte) varianter av Panamasoppen igjen, nå blant Cavendish-bananene. Også andre soppsykdommer angriper verdens bananer, og enkelte forskere mener at vi allerede innen 2020 kan være uten bananer.

For oss som liker å ta en banan som en av «fem om dagen» er dette selvsagt trist, men når man vet at banan er den fjerde viktigste næringsplanten i verden (etter ris, hvete og mais), så ser man at dette virkelig er en katastrofe in spe.

Forskere leter selvsagt etter nye varianter som har motstandskraft mot de nye sykdommene, men ettersom plantene er sterile vil det være svært vanskelig å få spredt eventuelle motstandsdyktige gener, og især dersom det vil vise seg at motstandskraft mot sykdommen medfører lavere næringsinnhold, så har vi allikevel et problem ettersom det vil føre til mindre mat i fattige deler av verden.

For laks er selvsagt bildet et noe annet ettersom den ikke formerer seg ukjønnet. Jeg tror allikevel at vi også her vil se store problemer med sykdom etterhvert, ettersom de viktigste egenskapene for en laksebiolog som skal velge ut rogn og melke for å skape en tamlaksstamme er motstandsdyktighet mot kjente sykdommer, hurtig vekst og sen kjønnsmodning. Dette medfører at naturen på sikt også vil kunne ligge et skritt foran her. Når en mutasjon hos de sykdomsfremkallende organismene medfører en ny sykdomsvariant som også rammer resistente dyr, så vil manglende genetisk mangfold i stammen gjøre at det vil være svært vanskelig å fremavle resistens mot den nye sykdommen. Et alternativ kan være genmanipulering, men dette skaper jo på sin side nye etiske og biologiske problemstillinger som jeg ikke har tenkt å komme inn på her.

Som kjent er også rømt oppdrettslaks en trussel mot genetisk variasjon hos villaks, fordi den på grunn av ren mengde utkonkurrerer den under gytingen i elvene, og skaper avkom som har svært liten sjanse til å overleve vilt.

Derfor tittelen på dette innlegget: Laks, det 30. århundres banan? Jeg tror at dersom oppdrettsnæringa får fortsette å ture fram som de vil uten strengere regulering i forhold til trusler mot villaksstammene, så vil man i løpet av dette millenniet oppleve at all villaks er dødd ut, og dermed også at den genetiske variasjonen vil være så godt som ikke-eksisterende, akkurat slik situasjonen er for bananer i vår tid. Oppdrettsfisk vil uten tvil være en av de viktigste proteinkildene for folk i land med kystlinje, og en genetisk ensartet oppdrettsstamme vil dermed være en trussel mot både oppdretternes økonomi og mot matvareforsyningssituasjonen i store deler av verden (akkurat slik en genetisk ensartet bananpopulasjon er en trussel mot bananplantasjenes økonomi, og mot matvareforsyningssituasjonen i store deler av verden).

Jeg er derfor svært bekymret for at regjeringspartiene i denne avgjørende situasjonen (jeg tror ikke det er for sent å stramme inn på reguleringa av oppdrettsnæringa for å berge villaksen) finner det hensiktsmessig med en statsråd med ansvar for regulering av feltet som har bakgrunn på området, og ikke minst har store økonomiske interesser på området.

Spørsmålet om juridisk inhabilitet er jeg ikke kvalifisert til å diskutere, men det jeg ser (og hører fra folk jeg snakker med) er at fiskeriministerens eierskap i SinkaBerg-Hansen fører til at folk ikke har tillit til at hun vil gjøre uhildete avgjørelser på feltet. Jeg mener at vi nå er i en situasjon hvor det vi trenger i fiskeri- og kystdepartementet ikke er en «fagekspert», men en person med en grundig politisk bakgrunn, så får heller byråkratiet ta seg av fagkunnskapen på området, mens fiskeriministeren får samle trådene og fatte vedtak basert på disse innspillene uten mulighet for å bli beskyldt for å ha egne interesser i at verken den ene eller den andre sektoren favoriseres.

Kilder og «Les mer»-lenker:
Forskning.no
Norwegian Salmon Association
Faktaark på PDF om BBTV
BBC News om banansykdommer
ABCnyheter om banankrisen

De som kjenner meg vet sannsynligvis at utenom korps, så er det tegneserier som er min store besettelse her i livet.

De senere år er det Pondus, Billy, Larsons gale verden, Ernie og en rekke andre humorserier som har forsynt seg grovt av lønningsposen min, og tidligere har også Nemi, Herman Hedning og ikke minst tidlig på nittitallet Pyton fått sin andel.

Det var allikevel som for så mange andre verdens mest kjente and, Donald Duck, som introduserte meg for tegneserienes verden, og jeg mener fortsatt at de to historiene «Donald Duck og de ville vikingene» og «Sarasenerens natt» (begge tegnet av italieneren Marco Rota) fra tidlig 80-tall er blant de absolutt beste tegneseriene med historisk forelegg som er laget gjennom tidene.

I forbindelse med at jeg driver og flytter noen av tegneseriene mine hjemmefra og over til mitt kjødelige opphav, som har bedre plass i huset enn meg, så satte jeg meg ned og leste gjennom en samleboks med en del Disney-album, og kom plutselig over et jeg helt hadde glemt, men som jeg ved ettertanke må være den beste samlingen av Donald-historien som noensinne er gitt ut!

Ingen av enkelthistoriene i albumet «Beste historier om Donald Duck & Co nr. 17» utmerker seg isolert sett som spesielt minneverdige, men når man får dem samlet mellom to permer så blir de sju småhistoriene hvor hele seks er tegnet av legenden Carl Barks tilsammen et unikt dokument over Donald og hans forhold til sine omgivelser.

Albumet åpner med den fabelaktige historien «Kostymeballet» fra 1956. Donald blir invitert til et kostymeball og bestemmer seg for å gå som ridder, fordi som han selv sier: «Min drøm har alltid vært å være en ridder i skinnende rustning som slår ned drager og frelser fagre jomfruer!». Uten å røpe for mye av historien kan jeg røpe at Donald først blir til latter for alle de andre festdeltagerne, som mener at ridderlighet er noe som forlengst er gått ut på dato, men at han til slutt får sin revansj. En nydelig historie om at det kanskje er plass for riddere også i dagens moderne samfunn.

Andre historie er en liten ensider uten tittel hvor Skrue McDuck nok en gang viser sitt fabelaktige talent for å tjene penger, denn gangen ved å skape et gullrush!

I den tredje historien i albumet, «Naturens harde orden» fra 1956 er det ikke andre antropomorfe skapninger som er Donalds motstandere, men derimot selve Moder Natur. Historien starter med at Donald prøver å plante et epletre i hagen sin, men dette blir umiddelbart spist av en muldvarp. Donald setter på sitt sedvanlige ultraintense vis i gang med et storstilt utrydningsforsøk mot muldvarpene, men disse går raskt til motangrep, og muldvarpene suppleres etterhvert av kålmark og fugler. Donald prøver nok en gang å vinne over naturen, denne gang ved å investere i et sibirsk rosetre, som gartneren som selger ham det ikke aner hvordan vil oppføre seg i det milde Andeby-klimaet. Dette viser seg å vokse rekordraskt, og ved at Donald jager vekk mange av truslene mot treet setter det frø bare på noen dager og nye planter vokser opp. I løpet av bare en uke er Donalds hage i ferd med å bli en sibirsk urskog, men som så mange ganger før er det nevøene Ole, Dole og Doffen som har løsningen på hvordan Donald skal få tilbake kontrollen over hagen sin. De tar ham med inn, og plasserer ham rolig i lenestolen. Ganske raskt vender først kålmarkene tilbake, deretter fuglene, og til slutt muldvarpene. Naturens orden er gjenopprettet, og Donalds hage er ikke blitt noe sibirsk tornekratt. En historie hvor Barks nok en gang viser seg som en pioner innen naturvern, og at han nok var like viktig for miljøbevegelsens framvekst noen tiår senere som det Arne Næss’ økosofi er regnet for å være. Ingen kan stå imot å humre litt av Donalds utrettelige forsøk på å overvinne naturen her, men samtidig innser man at dette eksempelet er mye større enn bare Donald.

Denne etterfølges av nok en ensider hvor Skrue demonstrerer sitt talent for penger. Denne gangen vil han på konsert med Andeby symfoniorkester sammen med Donald, men de bestemmer seg for at 15 kroner er alt for mye å betale for en slik konsert! For å snike seg inn gjemmer Donald seg i en kontrabasskasse, mens Skrue hevder å ha funnet et bedre gjemmested. Nok en historie hvor jeg ikke vil røpe slutten, men jeg vil si såpass som at 15 kroner for en symfoniorkesterkonsert er en pris alle bør se seg råd til! (Også justert for prisstigning)

Den kanskje mest kjente historien i albumet bærer tittelen «Ping Pong-ballene» og ble første gang trykket alt i 1949. I denne historien fra Donald og nevøene driver et bergingsbåtfirma hvor de hever alt mulig rart de finner på havbunnen og selger det til skraphandlere. Da de en dag kommer over et ferskt vrak av en yacht finner de ut at dette er et oppdrag de kan tjene en pen slump penger på, men da det viser seg at det er onkel Skrue som eier båten starter problemene. Skrue nekter å betale den prisen Donald krever, og legger alle slags hindringer i veien for at Donald og guttene skal klare å skaffe pengene de trenger for å få hevet båten uten finansiering. Dette løser seg til slutt på en genial måte, som til og med har vært etterprøvd# av det populære programmet «Mythbusters». Hvem som til slutt trekker det lengste strået i denne historien skal være usagt, men i sedvanlig Barks-stil kommer det en liten overraskelse til slutt…

Den eneste historien i albumet som ikke er skrevet av Barks, men bare tegnet av ham er også den eneste hvor Donald selv ikke er med. I historien «Misforståelsen», skrevet av Victor Lockman i 1960, får vi se hva som skjer da Dolly Duck tar med seg fetter Anton til Bestemor Ducks gård etter å ha mottatt et brev med vannskjolder på. Som den omtenksomme dame Dolly er skjønner hun selvsagt at vannskjoldene kommer av tårer, og at dette må skyldes at bestemors «Alt er i skjønneste orden» bare er for å berolige henne, og at alt slettes ikke er i orden. Som sagt tar Dolly den nesten kvalmende heldige Anton med seg ut på landet for å ordne opp, og ikke uventet oppstår det en rekke komplikasjoner… Dollys gode intensjoner fører ikke bare godt med seg, men til slutt viser det seg at kanskje Antons hell ikke var helt bortkastet allikevel.

Sist ut i albumet er historien som også har inspirert forsiden og er trukket fram med tittel der, «Det viktigste er å delta». Historien, skrevet i OL-året 1956, tar oss med til OL-uttaket i Andeby, som slettes ikke er noen barnelek. De fabelaktige atletene Lars Lynhei (100m), Morten Hopp-Hansen (hekk), Ståle Fjellkraft (kule), Tore Treff (spyd) og Hannibal Hvirvelvind (diskos) (kanskje denne fokusen på kasteidretter gir ekstra ære til Egil Danielsens strålende prestasjon i spyd i 1956-lekene) skal alle prøve å kvalifisere seg. Sammen med dem på startstreken står ikke overraskende den lille anden med det enorme egoet, Donald. Av ulike grunner klarer ingen å kvalifisere seg i noen av de nevnte grenene. Publikum går hjem da det viser seg at eneste påmeldte i 1500m er Donald, som har regelrett skjemt seg ut i alle de andre grenene. Hvordan dette går skal jeg ikke si så mye om, annet enn at Donald med et smil om nebbet til slutt kan avslutte albumet med de fabelaktige ordene «Takk gutter! Dere får meg til å føle at jeg er noe likevel!».

Som sagt er dette et album jeg mener er tilnærmet komplett når det gjelder å favne Donald i alle hans positive roller. Han prøver et par ganger å være noe mer enn han er gjennom å slå naturen eller å hevde seg i sport, men begge gangene henter han seg inn på en fantastisk måte mot slutten med nevøenes hjelp, mens i de andre historiene er det den gjennomgode Donald som skinner gjennom. Småhistoriene med Skrue og Dolly som hovedpersoner viser litt av hva slags folk han opererer blant, og gjør absolutt ikke skam på ham.

Bemerkelsesverdig er det at til tross for at historien er skrevet i perioden 1949 til 1960, så er det på forsiden oppgitt at albumet inneholder «Disney-klassikere fra perioden 1957-1962». Her har nok noen hikket litt i korrekturen :-)

Dersom du mener å ha sett dette albumet i bunnen av en haug med blader på hytta eller på loftet hos bestemor, grav det fram, les det, og nyt det!

Jeg har lenge vært skeptisk til Twitter. Jeg mente lenge at dette bare var en forlenging av statusfeltet på Facebook, men etterhvert endte jeg da, som den storkonsument av såkalte «sosiale medier» jeg er, opp med å registrere meg også på Twitter, selv om jeg var helt og fullt enig med denne kommentaren i Dagsavisen

Etter en litt nølende start er jeg nå oppe i 98 brukere jeg følger, og 50 som følger meg. Blant de jeg følger er storparten folk jeg faktisk kjenner, men jeg har også lagt til noen «kjendiser» som Emma Bunton og de av regjeringsmedlemmene jeg fant.

Jeg har enda ikke helt klart å løsrive meg fra «MariusHelgaa gjør ditt og datt»-tankegangen som sitter fast i meg fra lang tids aktivt bruk av facebook, og fra mange år med aktiv bruk av kommandoen /me på IRC, men jeg prøver stadig, og det hender ofte at jeg sper på med en lenke eller to. Ser allikevel at mange andre «twitrer» på en helt annen måte enn meg.

Blant de jeg følger og som ofte skriver oppdateringer på en helt annen måte enn hva jeg gjør, er en del medier. Både NRK Nordland og Dagbladets Jan Omdahl er blant de aktive brukerne som gjør at jeg på en enkel måte kan følge med på hvilke saker som publiseres. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at også Rana Blad var representert på Twitter.

Jeg oppdaget dessverre raskt at dette ikke var noe å rope hurra for. Siste oppdatering på lokalavisens brukerside kom 15. juni, og nivået på de tidligere oppdateringene var for å si det mildt skuffende. Jeg håper RB kan revurdere sin strategi for bruk av twitter, og kanskje heller prøve å få til noe lignende av det NRK Nordland gjør ved å legge ut en liten smaksprøve av alle nye saker de publiserer. I Rana Blads tilfelle vil jo ikke ANB- og NTB-sakene være det mest spennende å markedsføre på denne måten, men jeg er sikker på at avisen ville fått en markert økning i antall treff på sine egenproduserte saker ved å markedsføre dem på denne måten.

En alternativ fremgangsmåte er jo selvsagt at hver enkelt journalist markedsfører «sine» saker på denne måten, men slik jeg ser det så vil en sentralisert ordning langt være å foretrekke.

Vi høres på twitter! (Eller på msn, irc, facebook, janitsjar.net, brasspuben, origo, nationstates, wikipedia, sporcle osv.)